Det kan gjøre ordentlig vondt når ungdommen din trekker seg unna. Kanskje får du korte svar, lukkede dører og et tydelig «gidder ikke». Du prøver å spørre hvordan dagen har vært, men får nesten ingenting tilbake. Jo mer du spør, desto mer virker det som om ungdommen trekker seg unna.
Det er lett å begynne å tenke at du har gjort noe galt, eller at kontakten mellom dere er i ferd med å forsvinne. Men avstand i ungdomstiden betyr ikke nødvendigvis at relasjonen er svak. Ungdom er i en fase der de trenger mer selvstendighet, mer privatliv og større avstand til foreldrene enn før. Samtidig trenger de fortsatt å vite at du er tilgjengelig.
Utfordringen er å finne balansen.
Hvis du spør mye fordi du er bekymret, kan ungdommen oppleve det som press. Da trekker hun seg kanskje enda mer unna, og du blir enda mer urolig. Plutselig har dere havnet i en runddans der begge prøver å få det bedre, men ender med å gjøre situasjonen vanskeligere.
Noen ganger hjelper det å legge bort jakten på den gode samtalen. Du trenger ikke alltid få ungdommen til å fortelle. Det viktigste kan være å vise at du fortsatt er der. En kjøretur, litt mat på rommet, en kort melding eller et enkelt «godt å se deg» kan være nok til å holde kontakten åpen.
Det betyr heller ikke at du skal trekke deg helt tilbake. Ungdom trenger voksne som følger med, setter grenser og reagerer når noe bekymrer. Men det er forskjell på å være tilgjengelig og å kreve en samtale akkurat når du selv trenger svar.
Hvis du er usikker på hvor mye du skal spørre, når du skal vente og når du bør være tydeligere, kan det være vanskelig å finne ut av alene. Særlig når bekymringen har fått bygge seg opp over tid.
I individuell veiledning med Randi Helen kan vi sortere situasjonen sammen og se på hva ungdommen din kan trenge fra deg akkurat nå, og hvordan du kan bevare kontakten uten å presse for mye.
Kommentarer